Mene mene tekel upharsin !

Hellas fikk full pakke til å rydde opp økonomien. Samtidig er utsiktene for den økonomiske veksten svært svake. Et usikkerhetsmoment er valget til ny nasjonalforsamling som etter planen skal avholdes i april.

Verden forandrer seg fort - på samme måte som det foregår maktskifter. De siste to hundre årene har Europa ledet verden jevnt og trutt. De har lagt store deler av verden under sine føtter. Historien forteller oss at Mongolia engang var det mest fryktede landet i hele verden. Før Asia var det også Afrikas «Egypt» som ledet verden i følge filosofene ”bloggerne” fra Hellas. Disse utdannet seg i datidens «Egypt» som da het Kemet. Nå i vår tid opplever vi at Kina reiser seg slik solen står opp i øst.

De siste årene har vi hørt mye om Kina som kjøper Afrikas ressurser og nå ser vi Kinas inntog også i Europa. Hvorfor lar Europa seg kjøpe? Jo, når behovet blir stort og det blir press fra alle kanter, må man finne en løsning. Gjeldskrisen i Europa har nådd et «kritisk punkt». Da ble løsningen å slippe inn Kina til Europa på samme måte som Afrika har gjort det.

Man kan ikke utelukke Kinas sult på å kjøpe Europa når EU topper som for eks. Angela Merkel drar på offisielt besøk i Kina for å få økonomiske støtte. Kina er verdens nest største økonomi og blir av flere sett på som en potensiell kilde til midlene EU trenger for å løse krisen. EU har flere ganger bedt Kina om å investere mer i EUs krisefond for å hjelpe eurosonen med å komme seg ut av gjeldsspiralen.  Men Kina må tenke nøye på hva de går til – et land mot et kontinent.

Så hvorfor frykter ikke Europa Kinas oppkjøp slik Europa frykter Kinas oppkjøp av Afrika på Afrikas vegne? Europa mener tydeligvis at Kina kan takles, at Kina ikke kan få mer enn Europa selv vil gi. Kina er redningsmannen – helten som kan hjelpe til med å gi bedre økonomi og løse en fra gjeld. Hva er det da med Afrika og Kina? Afrika har behov for å levere råvarene sine et sted – Europa vil ikke ha Afrikas råvarer, de vil ikke investere noe særlig men helst gi lån og bistand for å holde på kontrollen. Kina derimot vil ha råvarer de selv mangler og betale for dette. Handelen bidrar til økt arbeid blant folket, bedre økonomi og muligheter for å investere og utvikle ny teknologi med sikte på framtiden.

Hva blir fremtidens Europa? Er makten i ferd med å skifte til nye kontinenter? 
Er det som skjer i Europa et tegn på at et maktskifte er i emming?

Mene mene tekel upharsin (Dan. 5:25-26)

Nye Moskee i Kristiansand

Representant Vidar Kleppe fra Demokratene hevder at en Moske ikke passer i et boligområde, fordi "Moske er bruhoder for kriminalitet og menneskefiendtlige holdninger"(sitat ). Dette er ren rasisme. Det går ikke an å stigmatisere en hel gruppe slik.

Dersom et trossamfunn plassert midt i et boligområde skaper trafikkaos, hva da med:

- Frikirken i byen? (boligblokker vegg-i-vegg)
- Salem på Lund (30 meter fra boliger)
- Filadelfia i byen (vegg i vegg med leiligheter)
- Samfundet (midt i et boligkompleks i byen)
- Rikets sal (midt i byen mellom leigheter og butikker)
- Katolsk kirke( rett ved leiligheter i Kongensgt.)

Et nei i dag til moske i et boligområde vil si et fremtidig nei til alle kirkesamfunn i boligområder.. Ønsker vi det? Er det ikke bedre å ha trossamfunnene der vi bor, lett tilgjengelig, så ser vi hvem som kommer og går, vi har mulighet for å se det på nært hold og få en kjennskap til det.

Det er ikke lurt å gjemme bort trosamfunnene, de er del av vår hverdag og våre liv på en positiv måte. En fjerning og "bortgjemming" av trosamfunnene fremmedgjør dem og vil kun føre til spekulasjoner, rykter og antakelser.

Lokalet som muslimene har hatt til nå har de hatt i 19 år. Det er en liten fuktig kjeller som ligger midt i byen. Vi har kun møtt positive holdninger og blitt ønsket velkommen av dem som bor rundt moskeen.

Tilveksten av muslimer i Kristiansand har økt behovet for et nytt gudshus. Vi må være en aktiv moské for å kunne integrere ungdommer i det norske samfunne på en bedre måte. Det gjelder både dem som er født her og dem som har kommet som innvandrere.

Moskee i Posebyen, Kristiansand

Alle mennesker i demokratiet Norge har rett til like muligheter for å praktisere sin religion. Det finnes ca 3000 muslimer i Kristiansand – de har i dag et kjellerlokale som kan romme maks 50 personer. Mye av den religiøse praksis utøves privat og spredt rundt forbi og det er liten oversikt over hva som forkynnes og undervises. Dette mener muslimene er uønskelig og de vil ha en mer sentral oversikt og kontroll med hva som praktiseres. I tillegg vil de ha mulighet til å kunne samles i fellesskap ved høytider og ellers i året.
Muslimene i Kristiansand har kjøpt et bedre lokal der de kan holde på med forskjellige aktiviteter for å fremme integrering og bedre forståelse minoritetene seg imellom og i forhold til majoriteten. Dette ønsker de å få til ved å:
• arrangere ungdomssamlinger
• sørge for kulturutveksling
• samarbeide med andre organisasjoner
• skape dialog mellom religioner
• drive kriminalitetsforebyggende arbeid blant ungdom

Vi som politikere har som oppgave å behandle våre innbyggere likt for loven. Vi må sette fordommer og frykt til side og ikke la oss styre av propaganda og uvitenhet.

Skolestrukturen i Kristiansand

Jeg forstår veldig de involverts bekymring omkring skolenedleggelse.

Jeg er klar over at mange opplever det som trygt i et lite miljø der alle kjenner alle. Mange vil sikkert si at elevene får bedre oppfølging og tilbud ved små skoler.

Dette gjelder ikke alltid.

En skole med stort elevtall og store klasser gir mange positive ringvirkninger. Elever og foresatte får større nettverk. Elevene får mulighet til å utvide vennekretsen. De lærer mer om andre mennesker og får mer sosial input. Faglig sett vil det være et større spillerom i klasserommet og skolen generelt.

Den arenaen elevene møter på skolen er mer representativ i forhold til samfunnet ellers. Elever som trenger tilpasset opplæring vil få et bedre tilbud siden det er lettere å organisere med flere.

Jeg mener at større skoler gir barna bedre mulighet både faglig og sosialt.

Ved å legge ned små skolene fratar vi ikke barna noe, vi gir de en bedre mulighet.

Faisal Aligas
Oppvekststyret

Demonstrasjonen på Eidsvollsplass

Jeg har full forståelse for situasjonen i Palestina og det er sørgelig at det skjer. Hele konflikten er tragisk og enda mer tragisk er det at verdenssamfunnet ikke setter en stopp for dette.

Det som slår meg etter å ha sett demonstrasjonen i Oslo torsdag ettermiddag, er: på hvilken måte vi kan formidle et budskap uten dramatiske hendelser? På hvilken måte kan vi vise avsky uten vold?

Uansett nasjonalitet så finnes det INGEN unnskyldninger for den type oppførsel som ble vist av Palestina-tilhengerne på Eidsvollsplass. Det må være mulig å gjennomføre en demonstrasjon rettet mot noen du ikke støtter uten at det tys til vold.

Vi lever i et land hvor ytringsfrihet i høyeste grad er respektert. Vi minoritetene må også respektere det samme så lenge vi er i dette landet. Det er viktig å gå i fredelige demonstrasjoner eller sympati - fakkeltog uten å kaste stein eller risikere å få en i hodet. Etter å ha "flyktet" til fredelige Norge, begynner noen av oss straks å kaste stein, knuse ruter, angripe politiet og journalistene i stedet for å demonstrere fredelig. Det er neppe noen sympati i å vise støtte til Palestina ved å brenne flagg, kaste flasker og fyrverkeri osv.
Jeg støtter fullt ut andres rett til å ytre seg mot eller for en sak. Jeg forstår godt sinnet rettet mot Siv Jensen og venner av Israel. Jeg synes det er respektløst og trist at mens noen dør i en krig står andre og forsvarer den. Men vi har alle forskjellige syn og meninger. Uten rett til å uttrykke den forsvinner mye av vår frihet.

I Norge blir vi hørt, sett og respektert hvis vi markerer oss fredelig, rolig og seriøst. Det kan også brukes flere kanaler som f.eks media, organisasjoner, venner og nærsamfunnet. Det kan føles passivt og feigt for mange men det viser seg å være det mest effektive. Jeg tror det er en kulturell forståelse det tar tid å lære å bli kjent med for oss som kommer fra andre land. Mange av oss vet dette veldig godt, men vi må aldri slutte å minne oss selv på det.

Faisal Aligas
Leder, Forum Afrika

Piratene i Somalia er miljøbevisste opprørere

Somalia er en stat i ruin og sitter fast i en av verdens mest brutale væpnede konflikter. 20 lange år med et stadig større blodbad og stadig større ødeleggelser har påført det somaliske folk enorme lidelser. Situasjonen i Somalia er svært vanskelig. Befolkningen har i mange mange år lidd under væpnede konflikter og vanskelige humanitære forhold.

Det er økende internasjonal frustrasjon med situasjonen rundt Somalias kyst.

Det var kanskje nettopp mangelen på en sentral regjering som umuliggjorde overvåking av landets lange kystlinje. Etter tsunamien i 2004 som også nådde deler av Somalias kyst, skylte de store bølgene over landet og brakte med seg giftavfall tidligere dumpet i vannet av ukjente fartøyer. Denne alvorlige miljøkriminaliteten har blitt linket til forekomst av kreft og ukjente sykdommer i byene ved Somalias kyst.

Piratene hevdet i utgangspunktet å ha miljøvennlige motiver bak gisseldramaene. Ifølge kilder fra Somalia var angrepene en protest mot all den ulovlige dumpingen av giftige stoffer som har foregått utenfor kysten av Somalia. Disse miljøødeleggelsene skal skip fra Europa og Asia stå bak, og det har til og med blitt dumpet radioaktivt avfall. Piratene krevde at dumping av miljøfarlig avfall skulle bli stoppet og at løsepengene skulle brukes på rensing av havet. I tillegg protesterte piratene også mot at det ble drevet ulovlig fiske fra utenlandske båter, noe som truer de lokale fiskernes livsgrunnlag. Derfor organiserte piratene seg for å beskytte somaliske farvann. Siden ingen i verdenssamfunnet hører på Somalia fordi ingen kan tale landets sak, har vanlige folk tatt loven i egne hender over lengre tid nå. Desperate forsøk på å bli sett og hørt er dessverre blitt vanlig.

Etter at løsepenger er blitt utbetalt i store summer over lengre tid, har disse kriminelle sett sin mulighet til å tjene seg rike på andres bekostning. Det er forkastelig og respektløst overfor rederiene og de som jobber på båtene. Pengene som piratene får blir ikke brukt til det som var hensikten i utgangspunktet. Ingenting blir brukt til miljøtiltak.

Jeg er ingen talsmann for disse kriminelle og er heller ingen tilhenger av denne måten å få oppmerksomhet på. Men jeg føler med de som bor i Somalia nå, og jeg forstår at situasjonen får frem det verste i folk. Det vil hjelpe hvis verden får øynene opp for hva som skjer i landet mitt. Somalia er et glemt konfliktområde. Folk lider under anarkiets konsekvenser. I nyere tid har det aldri skjedd at et land har levd uten regjering i over 20 år og at ingen ønsker å involvere seg i fredsmekling. Det blir sagt at Somalia er et av de farligste samfunn å leve i og derfor trekker alle seg ut. Men hva med de som bor der?

Planen om å sette inn spesialstyrker mot piratene hjelper lite. Først må problemene på land løses – piratvirksomheten er bare en av mange konsekvenser av det statsløse samfunnet. For å løse en konflikt må man prøve å finne årsakene, ikke begynne med konsekvensene.

Den beste og eneste varige løsningen ville være å få en fungerende somalisk stat på bena. Det er også viktig at verden med vesten i spissen er på banen og tar Somalias problem på alvor og at de seriøst vil støtte den svake overgangsregjeringen for å styrke soldatene og få orden på plass.


Faisal Aligas
Isha Development Committee

Karakter i skolen

I det norske skolesystemet opplever jeg at det er en sterk tradisjon med å unngå karaktervurdering av elever på barne- og mellomtrinnet. Dette begrunnes ofte med av lærere og foreldre at det er lettere for barn å forholde seg til en skriftlig vurdering enn et tall eller en bokstav. I tillegg mener mange at karakterer er med på å skape tapere og unødvendige bekymringer og konkurranse i en så lav alder.

Som en som betrakter samfunnet utenfra, ser jeg at denne oppfatningen er i tråd med hvordan samfunnet ellers fungerer. Janteloven står sterkt, og det er vanskelig å være flink - særlig hvis man vil og prøver. Enhetstanken, eller ideen om at alle skal få like muligheter står sterkt i skolesystemet som ellers i samfunnet.

Like muligheter og rettigheter for alle er grunnleggende for menneskers utvikling. Men det er viktig å erkjenne at vi også er ulike som mennesker. Selv om man er ulike må man være likeverdige.

Det viser seg at det ikke går spesielt bra med elever i grunnskolen. Det kan være mange grunner til det men vi som voksne må ta dette alvorlig.

Skolene er flinke til å ta være på elever som sliter, men det er like viktig å se de skoleflinke også. Det må være rom for utvikling og motivasjon.

Jeg har selv vokst opp med et skolesystem som hadde karakterer fra første klasse da vi var 6 år. Gjennom konferanser og foreldremøter fikk vi kontinuerlig tilbakemelding på hva som krevdes for en viss karakter. På den måten ble det lett å sette inn ekstra krefter og hjelp hvor det var størst behov. Både på skolen og hjemme. Som elev var det en stor motivasjon. De skolesterke klarte å motivere seg selv ved hjelp av karakterene og læreren kunne bruke tid på de som trengte ekstra hjelp.

Karakterer kan være en positiv faktor for elevenes arbeidsinnsats med skolearbeidet som forsterker en indre motivasjon og stimulerer innsatsen med å nå høyere mål.

Karakterer gir også elever erfaring og de oppmuntres til å sette pris på hva de har gjort og hvordan det er å jobbe hardt og få karakter i forhold til innsatsen. Når det ikke alltid går godt, lærer også elevene å takle skuffelse, og til å akseptere at det finnes forskjeller. Man kan ikke alltid være best men det er noe å strebe etter. Elevene får et mer realistisk bilde av virkeligheten. Det er ikke gøy for verken foreldre eller elever å stadig få høre hvor bra alt er når en selv ikke føler det sånn ! Positiv tilbakemelding er viktig men ikke for enhver pris.

Jeg tror at hvis det innføres karakterer fra første klasse, så vil vi få elever som blir skoleflinke, konkurransedyktige og målbevisste. Vi, som voksne, har lett for å tenke at barna blir unødvendig stresset av karakterpresset i skolen. Jeg tror ikke det. Hvis barna lærer å forholde seg til dette fra første stund, vil det være like naturlig for dem som vurdering er i dag. Vi vet jo at små barn er ivrige og lærer fort. De liker konkurranse og få belønning for strevet.


Faisal Aligas
Oppvekststyret, Kristiansand Høyre